Skilnad mellom versjonar av «Liti Kjersti og Elvekongjen»
(Oppretta sida med «''Liti Kjersti og Elvekongjen'', norsk millomalderballade. # Mo’eri tala til dotteri si:<br /> – Ti-lillil haugjen min –<br />«Kvi renn’e det mjø…») |
sInkje endringssamandrag |
||
| Line 1: | Line 1: | ||
''Liti Kjersti og Elvekongjen'', norsk millomalderballade. | ''Liti Kjersti og Elvekongjen'', norsk millomalderballade. | ||
<poem> | |||
I | |||
Mo’eri tala til dotteri si: | |||
:– Ti-lillil haugjen min – | |||
«Kvi renn’e det mjølk utor brjosto di’?» | |||
:– Dei leika so lett gjenom lunden. | |||
«De er inkje mjølk um de synest så, | |||
de er av den mjøen eg drakk igjår.» | |||
«Dei tvo ting er kvòr-are ulik, | |||
for mjøen er brun og mjølkji er kvit.» | |||
«De nyttar kje lenger å dylje fyr deg: | |||
elvekongjen hev lokka meg.» | |||
«Hev elvekongjen lokka deg, | |||
hot gåvur hev han gjevi deg?» | |||
«Han gav meg ein silkjeserk, | |||
den hev eg sliti med sve og verk. | |||
Han gav meg dei sylvspente sko, | |||
dei hev eg sliti med stor uro. | |||
Han gav meg ei horpe av gull | |||
til å slå når eg var sutefull.» | |||
Slo ho på den fysste streng, | |||
de høyrde elvekongjen i si seng. | |||
Slo ho på den are streng, | |||
elvekongjen klædde seg fyr si seng. | |||
Slo ho på den tre’e streng, | |||
elvekongjen tala til liten smådreng: | |||
«Du sâlar ut min gangaren grå, | |||
so ri’e me til gongjens gård.» | |||
II | |||
Elvekongjen kom seg riand i gård, | |||
liti Kjersti ute fyr honom står. | |||
Han klappa henne på kvite kinn: | |||
«Kunna du kje dylje fyr mo’eren din? | |||
No sankar du ditt gull i skrin, | |||
for no hev eg sâla ut gangaren min.» | |||
Elvekongjen ha seg ein gangare spak, | |||
han lyfte liti Kjersti uppå hass bak. | |||
So rei dei seg gjenom grøne lund, | |||
der kom inkje orde av hennar munn. | |||
So rei dei seg gjenom djupe dal, | |||
liti Kjersti ho gret, og elvekongjen kva. | |||
«Kjersti, Kjersti, still din gråt! | |||
du skò i mine gullborgjine rå.» | |||
Som dei kom til bergje fram, | |||
hennar små bonn imot henne sprang. | |||
Sume dei leika og sume dei lo, | |||
sume strødde perlur for hennar fot. | |||
Elvekongjen tala til dotteri si: | |||
«Du tappe i ei konne med vin. | |||
Du tappe i ei konne med vin, | |||
tri <i>villarkonn</i> du kaste uti.» | |||
Fram kom dotteri smal som ein vònd, | |||
ho dansa ein dans med konna i hònd. | |||
«Hòre er du fødd, og hòre er du boren, | |||
og hòre er dine jomfruklæe skoren?» | |||
«I Norgje er eg fødd, i Norgje er eg boren, | |||
i Norgje er mine jomfruklæde skoren.» | |||
Den fysste drykk ho av konna drakk, | |||
då gløymde ho burt kven henne ha skapt. | |||
«Hòre er du fødd, og hòre er du boren, | |||
og hòre er dine jomfruklæe skoren?» | |||
«I bergje er eg fødd, og i bergje er eg boren, | |||
i bergje er mine jomfruklæe skoren. | |||
I bergje er eg fødd, i bergje vil eg døy. | |||
:– Ti-lillil haugjen min – | |||
i bergje vil eg vera elvekongjens møy.» | |||
:– Dei leika so lett gjenom lunden. | |||
</poem> | |||
== Sjå òg == | == Sjå òg == | ||
[[Songar og dikt]] | [[Songar og dikt]] | ||
[[Kategori:Skaldskap]] | [[Kategori:Skaldskap]] | ||
Versjonen frå 18. mars 2022 kl. 18:31
Liti Kjersti og Elvekongjen, norsk millomalderballade.
I
Mo’eri tala til dotteri si:
– Ti-lillil haugjen min –
«Kvi renn’e det mjølk utor brjosto di’?»
– Dei leika so lett gjenom lunden.
«De er inkje mjølk um de synest så,
de er av den mjøen eg drakk igjår.»
«Dei tvo ting er kvòr-are ulik,
for mjøen er brun og mjølkji er kvit.»
«De nyttar kje lenger å dylje fyr deg:
elvekongjen hev lokka meg.»
«Hev elvekongjen lokka deg,
hot gåvur hev han gjevi deg?»
«Han gav meg ein silkjeserk,
den hev eg sliti med sve og verk.
Han gav meg dei sylvspente sko,
dei hev eg sliti med stor uro.
Han gav meg ei horpe av gull
til å slå når eg var sutefull.»
Slo ho på den fysste streng,
de høyrde elvekongjen i si seng.
Slo ho på den are streng,
elvekongjen klædde seg fyr si seng.
Slo ho på den tre’e streng,
elvekongjen tala til liten smådreng:
«Du sâlar ut min gangaren grå,
so ri’e me til gongjens gård.»
II
Elvekongjen kom seg riand i gård,
liti Kjersti ute fyr honom står.
Han klappa henne på kvite kinn:
«Kunna du kje dylje fyr mo’eren din?
No sankar du ditt gull i skrin,
for no hev eg sâla ut gangaren min.»
Elvekongjen ha seg ein gangare spak,
han lyfte liti Kjersti uppå hass bak.
So rei dei seg gjenom grøne lund,
der kom inkje orde av hennar munn.
So rei dei seg gjenom djupe dal,
liti Kjersti ho gret, og elvekongjen kva.
«Kjersti, Kjersti, still din gråt!
du skò i mine gullborgjine rå.»
Som dei kom til bergje fram,
hennar små bonn imot henne sprang.
Sume dei leika og sume dei lo,
sume strødde perlur for hennar fot.
Elvekongjen tala til dotteri si:
«Du tappe i ei konne med vin.
Du tappe i ei konne med vin,
tri villarkonn du kaste uti.»
Fram kom dotteri smal som ein vònd,
ho dansa ein dans med konna i hònd.
«Hòre er du fødd, og hòre er du boren,
og hòre er dine jomfruklæe skoren?»
«I Norgje er eg fødd, i Norgje er eg boren,
i Norgje er mine jomfruklæde skoren.»
Den fysste drykk ho av konna drakk,
då gløymde ho burt kven henne ha skapt.
«Hòre er du fødd, og hòre er du boren,
og hòre er dine jomfruklæe skoren?»
«I bergje er eg fødd, og i bergje er eg boren,
i bergje er mine jomfruklæe skoren.
I bergje er eg fødd, i bergje vil eg døy.
– Ti-lillil haugjen min –
i bergje vil eg vera elvekongjens møy.»
– Dei leika so lett gjenom lunden.